Før sesongen hadde jeg satt meg noen mål: Lande alle 360’er, kjøre mine første pillows, gjennomføre minst 15 toppturer på feller og ikke sitte igjen med langvarige skader. Heldigvis for meg er livet enda i behold og jeg kan si meg godt fornøyd med sesongen. Som student dette semesteret, kunne jeg disponere tiden etter eget valg og jeg klarte så klart å prioritere ski framfor bachelor. Hvis du lurer på om man kan kombinere skikjøring og studier så er svaret ja, men jeg legger ikke skjul på at det kan gå litt ut over studier.
Sesongen startet med en isete tur til Skeikampen, der etter pudder i Storidalen på Oppdal, i november. Det ble så en tur til Åre der sesongens første topptur endte i limføre. I motsatt til limet var smaken av høstpudder en deilig følelse. Skogen i Storidalen er perfekt for runde etter runde med heftig skogskjøring. Det tok litt tid å få maskineriet i gang, men følelsen og flyten fant raskt tilbake. Seks skidager i November er alltid en god start. Det ble så en pause på ski helt til 15 desember. Da dro jeg nord over til Tromsø, her ble det fire dager med feller og forberedende tunge turer med tanke på vinterens store begivenhet: Canada. Mørkekjøring med lykt ble også testet for første gang med et bredt smil.
Etter Tromsø bar ferden til Voss der det også hadde falt en dose snø. Her ble det heisbasert frikjøring i Myrkdalen og det lokale Voss ressort. Etter feiring av jul med familien var alt klart for nyttårsfeiring i Canada. Jeg dro til Canada sammen med min bror og noen venner. En av dem var på utveksling, som ga gode muligheter med tanke på logistikk. Planen i Canada var å dele mellom topptur og heisbasert frikjøring.
Vi nådde aldri heisene i Revelstoke grunnet utrolig gode toppturforhold i Rodgers Pass, et vinterparadis vært alle sparte heiskort. Det ble derfor 8 toppturdager og bare en heisdag i et lokalt anlegg. British Colombia har utrolig mye å by på med tanke på skikjøring. Vi bodde på AirBnB, hadde to leiebiler og hadde ingen konkret reiseplan. Eventyret ble en suksess og jeg kommer aldri til å glemme å flyte fra pute til pute, stå på toppen av de kanadiske Rockies etter 6 timers intensiv tråking eller kjøre lange fjellsider med jomfru pudder. En frikjørers våte drøm ble oppfylt.
Fra rosa solnedganger og utrolige skiopplevelser gikk ferden videre til USA. I USA var fokuset på alpin. Her jobbet jeg som alpintrener i ca en måned. Fokus på ren spesifikk alpinteknikk kan også være artig og mer enn en hobby for meg. Etterpå ble det en uke på fantastiske og undervurderte ÅL. En uke med kombinert mellom storslalåmtrening og pudderkjøring i regi av studie mitt på Norges Idrettshøgskole. Jeg mener at Ål kanskje har Norges mest undervurderte heisbaserte pudderterreng
En snørik sesong i Oslo gjorde at jeg også kunne ha det artig i Tryvann når jeg endelig kom hjem. Det er ikke hver vinter man kan kjøre Vettakollen eller fersk pudder på Kikut. Men, så var det tid for Italia og Aosta dalen i en uke. Etter flere harde skidager og toppturer sa dessverre kneet stop. Her fikk jeg også kjørt den mest utsatte linjen til nå. Med «no fall zone» og i 100km ble underekstremiteten og mentaliteten satt på prøve. Kanskje ikke rart kneet skrek etter pause.
Etter noen fridager glemte jeg stadig ubehaget i kneet, noe som førte meg tilbake på ski utover våren. Med noen toppturer og litt heis i Oslomarka, Kvitfjell, Hafjell, Gausdal og Lemonsjøen er det utrolig at kneet nå er helt fint igjen. Det ble også en hel haug med parkkjøring på Tryvann når jeg følte kneet ikke ga etter. Jeg har aldri vært god på park eller triks, jeg bestemte meg derfor at i år var året jeg skulle tørre mer. Jeg railet mine første rails og landet blant annet min første frontflip fra flatt terreng.
Det er lett å glemme fjellskiene når hverdagen går i rando. I påsken tok jeg min første topptur på fjellski på tre år. 17.mai, som også i år ble feiret på Norges tak, ble fjellskiene vraket. Målet var å få så lang nedkjøring som mulig og teste den nye allround setupen fra Volk. (Mantra V Werks 99 Carbon med Marker King Pink, 18/19) Denne gangen tok også 8 Anton Club medlemmer turen. Etter bestigning ble det en vellykket nedkjøring til Spiterstulen med perfekte forhold. Setupen kan til stor glede anbefales med «løp og kjøp» for de som ønsker god stabilitet i høy fart, fornuftig vekt, muligheter for litt pudder og en ski som imponerer under varierende forhold.
Sesongen ble avsluttet med noen dager på Strynefestivalen. Her ble det mye skilek og moro. Jeg tok også del i min første frikjøringskonkurranse og deltok som en real toppturentusiast: Kjørende på Tech. Det ble dessverre ikke noe nevne verdig resultat grunnet en helbom på et hopp og dårlig gli. Men, jeg har troen på å komme sterkere tilbake neste år.
Selv om ting ikke alltid har gått som de skulle har jeg opplevd enormt mye denne sesong. Jeg har fått mye ny erfaring, stor mestringsfølelse og minner for livet. Jeg er nå skadefri og gleder meg som en unge til neste sesong. Da har jeg blant annet et stort ønske om å gjennomføre et prosjekt med frikjøring og topptur på Saga øya Island. Og, hvis noen lurte, så måtte jeg utsette bacheloren min til etter sommeren. SKIOUT!