Jeg tok en u-sving, pakket sekken og dro til fjells i to måneder uten mobildekning. Det var helt jævlig – jævlig fint.
I august og september har jeg bodd i nydelige Grimsdalen, klint mellom Dovre og Rondane nasjonalpark, i selve indrefileten av norsk seterlandskap. En Facebook status, en mail og en kjapp telefon sendte meg rett inn i nasjonalparkriket. Litt tilfeldig, veldig heldig. På turen opp til Dovre sier Rune, en del av det helt suverene tospannet som er vertskap på Grimsdalshytta, «her slutter dekninga». Vent, hva?
Ingen dekning. Null signal. Ingen innkommende anrop. Ingen meldinger. «Kan ikke oppdatere». Hvis du kjenner at pulsen stiger bare ved tanken så er det helt klart et tegn på at det er på tide med en digital detox.
Det er alt for lett for å ty til enkle løsninger. Vi er tittere; vi elsker å følge med på naboen, kollegaer, vennekretsen, c-kjendiser, den nye dama til eksen. Der kjøkkenvinduet, sladrepressen og jungeltelegrafen tidligere ga et litt ullent situasjonsbilde, har vi nå alt pent presentert ved et par klikk og litt scrolling. Samtalene rundt middagsbordet dør ut. Enhver diskusjon kan stagges med et enkelt Google søk. Selv når vi møter venner og kjente er vi så opptatte med å planlegge neste møte at det hele er over før vi rekker å ta et godt bilde av slaberaset for deling i alle kanaler.
Husker du sist du hadde en samtale med noen i mer enn 15 minutter, uten å skifte fokus? Sist du gikk mer enn 1 time uten å sjekke mobilen? Gjør en test. Hvis du har iPhone: ‘Instillinger’ – ‘Batteri’ – Scroll ned til ‘Batteribruk per app’ – Klikk på ‘Vis aktivitet’ Det gjør vondt. 33 minutter på Snapchat, 18 minutter på Instagram, 4 minutter på Facebook, 7 minutter på mail. Dette er en lørdag i Oslo. Klokka er 13.30. Jeg har allerede brukt over 1 time på sosiale medier. Skremmende.
Statistikken i fjellet så litt annerledes ut. 7 minutter på Snapchat. 4 minutter på Instagram. 2 minutter på Facebook. 2 minutter på Safari. Gjennomsnittet for 7 dager var 15 minutter per dag. Det er 45 minutter spart hver dag. 45 minutter til å gå en tur i fjellet, kjenne på frisk fjelluft, finne nye stier, møte andre fjellfolk, planlegge nye eventyr. Ta en kaffe. Kaste pinner med firbeinte venner. Lese bøkene på lista som fortsatt er uåpna.
Det tok halvannet døgn i fjellet før kroppen sluttet å gripe etter telefonen. Jeg gikk inn i bobla. Jeg kobla meg på lokal frekvens. Sending → Mottak. Ingen støy på linja. Scrolling gikk fra å være en vane, en slags autopilot, til å bli et aktivt valg. Abstinensene ga seg kjapt og snapchat ble byttet ut med sudoku på pauserommet. Ute på tur har jeg sett farger i lyngen med egne øyne, ikke bare gjennom kameralinsa på mobilen. Jeg har løpt for livet fra en gjeng sinte kuer, uten å filme det på snapchat. Jeg har fulgt villreinjakta gjennom kikkert, ikke på Facebook-live. Jeg flytta til fjells og ble tvunget til å logge av. Jeg fikk et hav av tid og milevis med stier å bruke den på.