Vårens vakreste eventyr

Jeg har aldri følt jaget etter å komme meg opp på Norges høyeste topp. Den har vært der lenge og står sikkert en god stund til, Galdhøpiggen, med sine 2469 meter over havet. Folk går dit i flokk fra flere kanter. Klarer man virkelig å puste med magen og ta inn følelsen av å være på toppen av Norge, når det er titalls andre som deler toppen med deg?

Absolutt.

04. juli 2018
Tekst: Ida Baardseth
Foto: Ida Baardseth

I mai var jeg så heldig å bli invitert til vårens vakreste toppturopplevelse. En glad gjeng skulle opp til Galdhøpiggen for å kickstarte eventyrsesongen i sommerfjellet. Noen hadde vært der før og andre var, som meg, på jomfrureisen til toppen.

Christine har vært på toppen tre ganger tidligere. Denne gangen trengte hun litt mer planlegging for å nå toppen. Sammen med venner og venners venner bestemte vi at uansett om det ble til fots, på ryggen, i sitski eller pulk – alle skal opp.

Av og til kan det virke som om hele verden spiller på lag. Denne helgen var en sånn helg. Vi våknet til 24 grader på 1000moh. Ikke en sky i sikte. Vimpelen hang rett ned i flaggstanga. Det viste seg fort at den største utfordringen på turen skulle bli at 17 personer nærmest kranglet om å få hjelpe til med å dytte, dra, løfte eller ta ekstra sekker for å sikre toppstøtet for hele gjengen.

Vi beregnet god margin og startet tidlig. Ingen så for seg at vi kom til å gå forbi to grupper på vei opp. Godt driv. God stemning. Solfaktor 50 i fleisen og svette i sveisen. Siste etappe opp det bratteste partiet til toppen koblet vi hundespann med syv drag og to dyttere, i tillegg til Christine i pulken som har sterkere armer og hode enn de fleste. Jeg kjente på makspulsen og det brant godt i lungene idet vi dro siste tak opp til toppen og jeg tror ikke jeg var alene om den følelsen. Plutselig var vi der, til applaus og jubel fra de som allerede hadde funnet veien opp. 18 svette panner på toppen av Norge.

Og da kom gledestårene.

Det er ikke sånn at alle turer må være like spektakulære. Noen ganger holder det at selskapet, målet og historien rundt turen er så riktig at selv ruta som er gått tusentalls ganger før får en ny dimensjon.