Ultraløp: Hardangervidda på langs – en ferietur for spesielt interessert

Toget som er stappfullt av turister som skal ta seg over Hardangervidda til Bergen og Flåm senker farten i det det ruller inn på Ustaoset stasjon. Vi er de eneste som skal av, og velkomstkomiteen på perrongen er en kjølig vind som kommer oss i møte i det toget forlater oss på den øde togstasjonen.

13. juli 2018
Tekst: Kaja Stabursvik
Foto: Kaja Stabursvik

De små sekkene våre er pakket til bristepunktet med nødvendig løpetøy, mat og overlevelsesutstyr i tilfelle uhellet er ute. Sekken min rommer kun 12 liter, men jeg har fått plass til det nødvendigste: regnjakke, vindjakke, vindbukse, stilongs, ulltrøye, ullsokker, lue, votter, innebukse, håndkle, tannbørste, tannkrem (for all del ikke deodorant – det tar for stor plass), tensoplast, vaselin (mot gnagsår – ikke få andre tanker nå), dagslinser, et par ekstra truser og en aluminiumspose i tilfelle vi må tilbringe natta ute. I lommene utenpå sekken har jeg fått plass til to 0,5l vannflasker, en pose nøtter og sjokolade, kompass, mobil og lommebok. I hånda har jeg kartet som skal lede oss på rett vei de neste 106 kilometerne.

Kaja og Potto

De mørke skyene ruller over vidda i takt med vinden og vi setter kursen inn i gapet til de mørkeste skyene. Turen fra Ustaoset til Tuva turisthytte er ikke lang, men vi er ikke utelukkende optimistiske til å slippe unna regnværet. I den lange stigningen opp på fjellet treffer vi på flere barnefamilier som hilser blidt. Vi smiler bredt tilbake og gleder oss over å være i gang. Vel oppe på toppen tar vi noen forsiktige løpesteg. Det går ikke all verdens fort der vi hopper over bekker og gjørmehull, men etter en liten stund blåser vi i om vi blir våte på beina. Det er jo en tapt kamp uansett. Vekta av sekken er plutselig borte og de mørke, truende skyene er glemt i det vi skyter fart bortover den innbydende stien i et fabelaktig storslått terreng i et øyeblikk av lykke. Jeg snur meg mot Per Otto, også kalt Potto:

«Er det dette man kaller runners high?» «Jeg tror det», gliser Potto tilbake.

Vi flyr over steiner og tuster rundt Ustetind da Potto plutselig sier:

«Jeg tror jeg må finne meg en busk snart.»

Vi ser oss rundt. Verken en busk eller stein av noe størrelse er å skimte. Men må man så må man, og 30 centimeter busk får duge. Jeg spaserer bortover stien med ryggen til som seg hør og bør, og får etter kort tid øye på et par turgåere som kommer imot. Jeg hører Potto flire fra en busk et sted bak meg og skjønner at han også har sett turgåerne, og at de mest sannsynlig har sett ham. Jeg smiler og hilser på turgåerne i det de passerer, og tenker at de sikkert later som de ikke har sett det de nettopp har sett, selv om jeg ikke vet hva de har sett da jeg har gått med ryggen til hele tiden. Et nytt turfølge dukker opp like bak den første duoen, og jeg hører nok en gang latteren til Potto. Jeg mistenker at bildene som utspiller seg bak ryggen min er av høy underholdningsverdi. Etter et par minutter kommer Potto opp på siden av meg.

«Altså, vi har løpt alene siden vi kom opp, og når jeg skulle bæsje kom det plutselig et 17.mai-tog forbi», ler Potto. «Men tror du de så deg da?» spør jeg. «OM de så meg, da! Jeg måtte velge om de skulle få se fronten eller bak, så da ble det baksida. Håper ikke de sitter igjen med traumer.»

Vi flirer litt begge to før vi på nytt setter fart og drar på over ei myr og en knaus. Etter snaue ti kilometer ser vi Tuva turisthytte, og vi rekker inn på gårdsplassen samtidig med at himmelen åpner seg.

Din handlekurv

Ingen varer

Hos antonsport.no får du gratis frakt
ved kjøp over 1000,-
(gjelder ikke sykler og ski)

Gratis og enkel retur

Send oss en mail hvis du ikke
finner det du leter etter!