Langrenn er nasjonalidretten. Og innenfor supermosjonist-segmentet i langrenn ser det ut til at staking er den foretrukne fremkomstmetoden. Der gamlekara før gikk med lange fraspark og seig tyngdeoverføring, er det stadig flere, både unge, gamlekarer og -damer som samler beina og heller pådrar seg frostskader på alle tær enn å dra ut i diagonalgang.
For vi ser det jo på tv. Skal du vinne langløp må du stake. Så derfor er det også de siste årene blitt en voldsom økning blant mosjonister som staker. Ikke fordi vi skal vinne Marcialonga, men fordi vi blir inspirert av de vi ser på tv, og fordi noen av oss tror det går fortere. Men gjør det egentlig det? Den magiske grensen for når det lønner seg å stake fremfor når det lønner seg å gå med feste ser enten ut til å være vanskelig å finne, eller den ignoreres tvert, gjerne i et forsøk på å bli sterk nok til at det lønner seg å stake. Dessverre er det nok slik at dersom hensikten er å komme raskest fra start til mål, lønner staking seg for veldig få av oss.
Personlig tror jeg at jeg har funnet grensen for når det lønner seg å stake fremfor å gå med feste. Og det er svært sjeldent. Selv om jeg elsker å stake. Derfor hender det at jeg er «en av de» som staker på søndagstur selv om feste hadde fått meg fortere fram. Men det er ikke alltid heller målet. Følelsen av å treffe godt med stavisettet, kjenne magemusklene stemme imot og jobbe for fremdrift. Både på flatene og i bakkene. Det i seg selv kan være målet. Ikke bare er det en deilig følelse, i motsetning til FIS synes jeg også at staking er vakkert. Dersom det gjøres på en energieffektiv måte, vel å merke. Bare se på damene og mennene i Ski Classics. Hvis ikke det er fint å se på hvor stabilt og kraftfullt de staker, så veit ikke jeg.
Titter man seg rundt på en skitur på en søndag, vil man observere en og annen staker, gjerne med haka nede på knærne innen stavtaket er avsluttet.
Staking har blitt et så stort «problem» at FIS for noen år tilbake så seg nødt til å innføre stakefrie soner og makslengde på staver i et forsøk på å redde diagonalgangen. Titter man seg rundt på en skitur på en søndag, vil man observere en og annen staker, gjerne med haka nede på knærne innen stavtaket er avsluttet. Men det man ser mest av er folk som går diagonalgang. Folk som skyver det ene beinet foran det andre og bare nyter å være ett med naturen. Folk som ikke prøver å se ut som verken Pølsa eller Johaug. Selv om FIS er bekymret for fremtiden til klassisk i konkurranselangrenn, er klassisk i nasjonalidretten godt bevart. Klassiskens største trussel er nok ikke stakingen til tross for stakegubber og -damer med strake armer og overivrig belastning av triceps. Det er nok heller varmere klima og snøløse vintre. Og må jeg velge mellom de to, håper jeg det for guds skyld er stakinga som tar knekken på folketeknikken.
