Veien til Skogshorn

Området rundt Skogshorn i Hemsedal byr ifølge meg på noe av det mest lett fremkommelige, lekne, alpine terrenget som fins innen godkjent kjøreavstand fra hovedstaden. De siste årene har fridagene rundt nyttår blitt brukt til toppturer i området og i år var intet annerledes.

Skogshorn er en topp i Hemsedal som ligger på 1728 meter over havet og byr, sammen med toppene rundt, på utrolig fin utsikt over Hemsedalsområdet. Her finner man alt fra lette toppturer for nybegynnere og mere krevende for de lysne eventyrere. Fjellsiden er svært bratt mot Hemsedal, men toppen er enkel å bestige fra øst.

Skogshorn er ganske spesiell på grunn av renneformasjonene som samler godt med snø når det blåser. Hele fjellsiden kan være bar og uegnet for ski mens renneformasjonene samler opp snø og deler ut puddersvinger. Den stupbratte fjellsiden har flere vennlige topper i nærheten. Jeg anbefaler for eksempel Nibbi, nabotoppen, som en utrolig fin topptur for nybegynnere. Skogshorn i seg selv kan være litt mer krevende.

I år var vi 3 stykker i turfølget på nyttårsaften. Vi bestemte oss for å følge tradisjonen og dra til det beste utgangspunktet for topptur i området, parkeringen på Lykkjastølen. Herfra kan man gå de tradisjonelle toppturene i området eller speide etter egne ruter opp fjellsiden. Stølsveien gir også god sikt mot rennene under skogshorn som er veldig avhengige av snø. Rennene gir bratt kjøring imellom 30 til 50 grader og krever gjerne stegjern og isøks hvis man klatrer direkte opp istedenfor å gå rundt og kjøre ned.

Den mest spektakulære turen er i mine øyne Skogshornsrenna. I år var det dessverre for lite snø til å sette utfor eller klatre opp. Derfor bestemte vi oss for å prøve oss på naborennen som ligger ski høyre, rett over Lykkjastølen. Det blåste kraftig, var meldt storm på yr og fjellsiden viste en naken side. Renneformasjonene var heldigvis dekt med et knaskende islag toppet med et lite dryss vindforblåst semipudder.

Sakte men sikkert strevde vi oss opp «hockeybanen» med helning på 30 grader. Det gjaldt å få stålkantene til å sitte. Heldigvis kom stålkantene rett fra prepp hos Skiverkstedet på Bekkestua. Ikke alle var like heldig, vi ga derfor til slutt opp og satte skiene på sekken. Etterhvert kom toppen til syne. Dessverre måtte vi opp de siste 100 meterne. Grunnet klink is og manglende stegjern, som ble liggende i bilen, bestemte vi at det var lite forsvarlig å fortsette helt opp i full storm.

Overraskende nok lærte jeg hvor feil man kan ta av å dømme snøen på veien opp. Gode stålkanter og deilig melis ble til årets siste puddersvinger. Vel nede kunne smilene konstatere enda en vellykket opplevelse rundt Skogshorn.

Jeg kan derfor anbefale alle, uansett sett nivå å sette kurs mot Skogshorn, fjellet skuffer aldri!