I det siste har toppturdiskusjonen kommet til hovedstaden. Er det mulig å gå topptur om vinteren i marka og samtidig få en grei nedkjøring med på kjøpet? Med en fabelaktig vinter som i år, der det hvite gullet ikke tar slutt, er det absolutt verdt å vite. Samtidig er rykte at Nordmarka byr på utrolig seige innmarsjer med lite gevinst. Er det mulig å slenge på seg fellene og boltre seg med plankene i Nordmarka?

Med lysten til å utforske akkurat dette fikk jeg med meg Martin Otteraaen, heldigvis en venn som bryr seg mer om å gå langt enn å stå på ski. Starten ble satt til Sognsvann, målet: Kikuttoppen, og endestasjon var Sørkedalen skole. I teorien skulle det dunkes 31 km. og totalt 600 høyde meter.

Men, hvorfor Kikut?

Kikuttoppen toppen er ikke spesielt høy, 612 moh., men den ruver likevel godt over de nærmeste haugene i Oslo marka og kan i teorien by på 300 høyde meter med pudderkjøring. Jeg har ved flere anledninger gått turen om sommeren og vurdert den til bratt og lang nok til å kjøre pudder og få høy fart. Men, det ligger lite info ute med tanke på nedkjøring på vinterstid. Samtidig regnes ikke Kikuttoppen som en randonée tur. Den er framkommelig for alle og tilgjengelig på langrenn fra vestsiden.

Turen gikk for det meste flatt fra Sognsvann til Kikutstua via Ullevålseter og Bjørnholt. Dessverre var elven i Helvete og juvet ikke islagt som førte til at vi måtte følge veien til Bjørnholt. Vi prøvde å lage våre egne spor fordi vi syns at skispor og vei ødelegger litt av naturopplevelsen til en topptur. Ja, det fins vei til Kikut. Men, med mindre noen har lyst å punge ut en sydentur til kommunen anbefaler jeg alle å ikke bruke motorisert kjøretøy.

Når en første har ankommet Kikutstua er det enkelt å ta seg opp til toppen. Følg hogstfeltene oppover og utforsk. Å bli kjent med hvor skogen er kjørbar og hvor det er åpent vil bidra til en bedre nedfart. Vanskelig å rote seg bort. Dette partiet tar ca 20 min. fra bunn til topp. Her er det mulig å dunke et par runder, altså «lappe». Med 20 km. i beina ble det dessverre bare en nedkjøring denne gangen. Vi måtte komme oss hjem. Og det er desidert det største minuset med Kikut: Utmarsjen. Å måtte gå opptil 15 km. tilbake frister de færreste. Heldigvis er det kortere og raskere til Sørkedalen enn Sognsvann.

De positive sidene er at Kikut kanskje byr på Nordmarkas lengste åpne skogskjøring med muligheter for puter, drops, hopp og åpne sider der en kan sette store svinger i høyfart for så å forsvinne rett inn i tettpakka, kjørbar skog som igjen åpner seg opp. Kikut byr på fin utsikt og leken kjøring som ikke er over på 10 sekunder. Det er få steder i marka som kan måle seg med Kikut med tanke på nedkjøring. Man må være ops på at vårsolen kan bidra til skare i åpne parti ved sørsiden. I denne omgangen fikk vi dessverre ikke utforsket nedkjøringen til øst og nordsiden.

Konkusjonen er at Kikuttoppen på rando, med 16 km. innmarsj fra Sognsvann, ved å følge korteste rute er ekstremt langt. Den lange veien hjem er også lite fristende. Jeg kan derfor ikke anbefale det hvis skikjøring står i hovedfokus. Kikuttoppen anbefales med utgangspunkt fra Sørkedalen (10km) og ved gode snøforhold. Med brøytet vei helt inn til Kikut burde alle med piggdekk og ski slenge seg på sykkeltur fra Sørkedalen skole ved neste snøfall. For de som ikke har sykkel bidrar veien til at man kan komme seg fra Sørkedalen til Kikutstua på litt over en time ved høyt tempo. Husk å ta av fellene etter siste stigning like etter Finnerud stua. Derfra går veien slakt ned til kikutstua med noen skøytepartier. Jeg kan anbefale Kikut som topptur til alle og håper flere finner gleden av den urørte snøen som ligger og venter i Nordmarka.