Med over 20.000 kilometer merket sti på kryss og tvers, gjennom mark og over vidder, opp topper og ned dalstrøk har vi et eldorado av muligheter takket være DNT. Allikevel blir jeg ofte litt fristet til å se hva som ligger et steinkast utenfor de røde merkene. Er det der du finner teltplassen med litt dårligere utsikt, men helt uten innsikt fra teltnaboer? Om du går 15 minutter lengre bort fra stien og rundt vannet, er det der fisken biter?

Jeg er ganske sikker på at jeg har gått flere omveier enn snarveier opp gjennom årene som vandrer. Mye på grunn av overmot og spontanitet.

Det er viktig å skille mellom naiv nysgjerrighet og overtenning, og ren idioti. Ikke gå ut i ukjent terreng, utenfor løyper, uten kart. Kart gir frihet til å teste grenser. Du vet den totimersturen som ble til åtte? Jeg har tatt den noen ganger for mye. Og de 15 kilometerne som ble drøyt 3 mil? Jeg har gått de også. Det har snurret godt i topplokket et par ganger og retningssansen har fått testet seg skikkelig, men det har gått bra. Jeg har vært på villspor titt og ofte, men har aldri gått vill.

Disse turene på villspor er noen av de fineste turminnene jeg har.

Jeg tror vi ofte blir for opphengt i målet. Turen skal ha en topp, et endestopp, en definisjon på at vi faktisk ikke er mislykka turfolk. Jeg kjenner det best på meg selv. Jeg har jaget estimerte turtider fra hytte til hytte i årevis. Det har gått sport i å være lettbeint. Seig. Førstemann. Fortropp.

Jeg husker nesten ingenting av disse turene. Var det et dalstrøk? Var været bra? ”Hvilken etappe var det, tredje dag? Fjerde?” Skjønner du? Ullent. Øynene har stort sett vært festet rett ned i skolissene, med skråblikk på klokka. Samtalene tre år etter handler ikke om disse turene. De handler om den gangen du leste feil på kartet og gikk etter vintermerkingen, ikke sommermerkingen. Du ler av den gangen du tenkte at rett opp knausen er bedre enn rundt, med 20kg på ryggen og råtten snø til over anklene. Du tenker tilbake på verdens fineste DNT vertinne som sto klar med varme vafler etter verdens lengste 13km i pissregn, motbakke og motvind fra alle kanter.

Nå har jeg lagt ’målorientert’ på hylla. Skriv det på CVen. ”Nøkkelkvalifikasjoner: Evne til å gå seg vill, men å ta påfølgende utfordringer på halvvolley eller hælspark”. Det er på villspor opplevelsene får skikkelig fotfeste. Det er rett utenfor planen eventyrene skjer. Minnene kommer ikke av perfekte forhold, gode etappetider eller å krysse av topper i en bok. De beste historiene starter rett utenfor løypa, der topplokket må jobbe litt ekstra med både ferdigheter, motivasjon og ydmykhet.

Mitt eneste mål for 2018 er å vandre mer og måle mindre. Ta flere omveier. Bruk lengre tid. Opplev mer.