Turen Starter på Sognsvann

Enten du tar t-banen til Sognsvann, eller om du legger turen opp som en del av treninga er det ikke snakk om mange minuttene før du er borte fra byens jag. «Man blir fort veldig bortskjemt av å bo i Oslo. Jeg synes Oslo gir deg den perfekte miksen av det urbane, og å komme seg ut i skogen og føle at du er skikkelig alene.» svarer Anders når vi spør om hvordan han trives som tilflytter til Hovedstaden. Både Kevin og Anders har flyttet fra landlige forhold litt utenfor Oslo og trives nå godt med å kombinere bylivet med de utrolige friluftsområdene du finner rett utenfor sentrum.

Fra Sognsvann går det utrolig mange stier, grusveier og singletracks innover i Nordmarka - men i dag skal gutta ta oss med til Fagervann om Ullevålseter, for så å stupe ned bakkene mot Maridalen Skole. «Stien fra Fagervann ned til Maridalen Skole er en av de lengste nedkjøringene vi har i Oslo,» påpeker Kevin - og avslører samtidig mye av årsaken til at det er nettopp hit vi skal i dag.

Hvis du har vært en tur rundt Sognsvann på en godværssøndag så har du antakeligvis ikke minner av påtrengende ensomhet, men en en disig morgen med litt regn i luften er en helt annen historie. Vi hilser på noen små eventyrere som har vært på telttur med skolen i det vi triller fra parkeringsplassen og inn i skogen. Med unntak av en annen stisyklist er det de eneste vi treffer denne dagen.

Fra Sognsvann til Ullevålseter kan man enten ta grusveien som går langs vannet og opp forbi Store Åklungen hvis man vil spare mest mulig tid og krefter. Vi velger å følge en av de mange stiene rett utenfor, som byr på mer teknisk moro og variasjon. Fra Ullevålseter tar vi det nokså rolig de siste 160 høydemeter opp til Fagervann, som er et veldig fint sted å stoppe opp for å nyte omgivelsene og samle krefter til nedkjøringen.

Oppe ved Fagervann ligger tåka lavt og gir en illusjon av at vann og himmel er ett. Det eneste som avslører det er en brygge og ender som kommer seilende ut av tåka.

Nedturen er oppturen

Mens vi nyter utsikten begynner Anders og Kevin å bli utålmodige. De vil begynne nedkjøringen mot Maridalen Skole så de får igjen både varmen og adrenalinet. «Når man sykler stien nedover så rekker man liksom ikke å tenke på hva som kommer. Og det er også en del av stisyklingenen som er gøy, at man ikke helt vet hvordan ting kommer til å gå.» reflekterer Kevin.

Stien blir grovere og farten øker. Det er direkte imponerende å se syklene sluke steiner og røtter på stier en normal syklist ville vurdert å trille sykkelen ned. Regnet har gjort røtter og steiner glatte, men ikke noe som ser ut til å legge en demper på moroa de har. «Det er ingen andre ting jeg driver med som gir meg den følelsen som sykling gir meg.» konstaterer Kevin.

«Følelsen av å være sliten og ha trent, samtidig som man får et skikkelig adrenalin-kick. Det er godfølesen det.» - Anders Buraas.